paasketona

Påsketona

Folk Hymns / J.S. Bach

Sinikka Langeland: Folkesang
Kåre Nordstoga: The Baroque Organ at Nidaros Cathedral

Nordic Sound

2004

Reviews here.

Påsketona – De gamle salmene

Av Sinikka Langeland

Vi det sandelig vide, At Christ stod op af døde, synger disiplene i den lange påskesekvensen “Victimae Paschali laudes”. Dialogen mellom disiplene og Maria fører oss rett inn i deres oversanselige glede over budskapet om oppstandelsen.

Teksten er opprinnelig fra middelalderen, (ca 1040) og er en av de fire sekvensene som ikke ble utrensket under reformasjonen. Teksten her er i fra Thomas Kingos salmebok (1699) og den lange melodiformen er en av de 86 tonene som L. M. Lindeman fant i Valdres i 1848.

Denne varianten er etter klokker Ola Bøe, men det var hovedsakelig Andris Vang (1795-1877) som var Lindemans store kilde. Andris Vangs posisjon som tradisjonsbærer er helt unik. Sangen var ført videre fra far til sønn gjennom mange generasjoner helt tilbake til Kingos tid (1634-1703). Lindemans nedtegnelser av Andris Vangs varianter har hatt stor betydning, ikke minst for komponister som Edvard Grieg, Johan Svendsen og andre.

Kingotona kalles denne gamle salmesangtradisjonen sprunget ut av folkemusikk, Kingos salmebok og Kingos Graduale. Øystein Gaukstad skriver i boka Toner fra Valdres “Den rike skatt av salmemelodier som reformasjonen skapte i Tyskland ble i de følgende århundrer omsunget i Valdres til de merkelige Kingo-tona. Melodisk bygger de på den lutherske koral, men måten å synge dem på har bevart mange trekk fra den middelalderlige gregorianske sang.”

Kingotona finnes også andre steder i landet og i Norden. Færøyene har hatt en særdeles sterk Kingotradisjon. Kingos salmebok ble brukt helt fram til 1907. Christ laa i dødens baande er utledet av “Victimae Paschali laudes” og en påskeleise fra middelalderen. Den norske folketonevarianten er etter opptak med Ole O. Fykse fra Hordaland.

Christ stod op af døde regnes som den eldste tyske koral i levende tradisjon, (håndskrift fra 1370) og første vers skulle i følge Kingos salmebok synges flere ganger inni den lange påske-sekvensen. “O hoved høit forhånet” salme til Jesu lidende ansikt, er gjendiktet av M. B. Landstad. Denne salmetekst med røtter i middelalderen har jeg koblet med Ragnar Vigdals form av den berømte pasjonsalme-melodien som ikke minst er blitt verdensberømt gjennom Bachs Matteus-pasjon.

Ragnar Vigdal (1913-1991) er en av de fremste kildene til religiøs sangtradisjon i nyere tid. Hans sterkt ornamentale sangstil er en arv fra det gamle lekfolket og miljøet etter Hans Nilsen Hauge på Vestlandet.  Kyrie Gud Fader er satt sammen av to folkelige kyrievarianter av Kyrie rex splendens og Lux et origo, tempore paschali. Det er imponerende at folk sang disse lange kyriene. Kirkesangen var individuell og derfor et tonalt virvar å høre på utenifra. Dette var en av grunnene til at organistene satte i gang en standardiseringsprosess på 1800-tallet hvor hensikten var å lære menigheten å synge “riktig”. Dermed forsvant den gamle måten å synge salmer på ut av kirken.

Påsketona er en videreføring av konseptet Stjerneklang, et samarbeid med organist Andreas Liebig fra 2000-2003. Bachs orgelverker står side om side med de gamle folkelige variantene av påskekoraler og kyrier. Det er spennende å se hvordan de gamle tonene har blitt variert på sin vandring gjennom Europa siden middelalderen og noen kanskje fra enda tidligere tider. Bachs koralbearbeidelser, (foruten Herzlich tut mir verlangen), er hentet fra Orgelbüchlein.

I Påsketona har vi forsøkt å finne varianter som kan speile og belyse hverandre og forhåpentligvis også fungere i en helhet både tonalt og innholdsmessig. J. S. Bachs tonearter og former er faste mens jeg varierer tonearter og oppbygging i forhold til innhold og helhet. Jesus op paa Korset stod er et eksempel på hvor folketone og Bachs koralbearbeidelse Da Jesus an dem Kreuze stund er satt sammen for anledningen.

Levende tradisjon. Mine folketonevarianter er hentet både fra opptegnelsene til L. M. Lindeman og fra opptak. Det er bare i Norden i følge den svenske forskeren Carl-Allan Moberg at folkelig omforming av koraler fremdeles er levende tradisjon og det er gledelig at det fremdeles er mulig å kunne ringe til Brigit R. Lund som en av kildene til Som den gyldne Soel frembryder og diskutere musikken. Det var også veldig hyggelig å kunne snakke med Per Åsmundstad om varianten til hans far Kristian. Kontakt med Færøyene ble det også siden Niels Pauli Mohr fra Øystese viste seg å være utflyttet fra Færøyene.

Nidarosdomens Wagnerorgel fra 1741 har spesielt flotte barokke klangfarger som passer godt sammen med folkesangens tonalitet. Kåre Nordstoga er en organist som kjenner godt til norsk folkemusikk gjennom samarbeid med mange av landets fremste folkesangere og spellmenn.

Min folkesangstil er inspirert av flere kilder, og blir selvfølgelig også preget av å skulle fungere i denne helheten. Min sangsituasjon er jo ganske annerledes enn den de eldre av mine kilder hadde. Etter en konsert i Magadino i Sveitz sommeren 2003 fikk jeg høre følgende. ”I don`t know what your singing is. It is folk, but also a little bit classical, a little bit Byzantine and a little bit Gregorian“. Tilhøreren kjente ikke til norsk folkesang, men det er interessant å høre at noen oppfatter spor fra forskjellige kulturer. Min vandring med tonene førte meg sammen med organist Kåre Nordstoga og lydmann Ove Berg til Nidarosdomen hvor innspillingen ble gjort januar 2004.

God påske.

 

Hvor langt er det fra folketonens rå hudfølelse til Bachs dannede utsikt mot universets matematiske lov?

Av Olav Egil Aune

Påskens toner springer ut av et tvingende behov. Først et sjokk, en gjennomgripende rystelse, kors, lyn og torden på Golgata for tett innpå to tusen år siden. Og så en svimlende glede over at her ligger friheten, mennesket er løskjøpt og ikke bundet av skjebnens makabre dans gjennom skyggene lenger. Det kjennes i kroppen. Og det som kjennes i kroppen skaper toner. Fra de første kristne hymnene gjennom gregorianikk og folkemusikk til Palestrina, Bach, og Mozart til Penderecki og Pärt, Bob Dylan og Eva Cassidy. Det ligger et uimotståelig behov for å meddele seg – høylydt eller lavt – fra en standplass ikke langt fra Kristi kors. Det er påske: En impuls, og så en handling.

Gror ut av bakken. Vi møter det fra to sider denne gangen. Først folketonene, de gamle påskesalmene, slik de nærmest har grodd ut av bakken som et slags jordens innerste ønske om å synge sannheten så renskåret at det er gjort en gang for alle. Sinikka Langeland synger dem slik. Komponisten Leos Janacek sa at hver folketone er som et helt menneske – kroppen, sjelen, omgivelsene, alt. Og la til at den som vokser opp blant folketoner, blir en komplett skapning. Fornemmer vi det ikke her? At i en tid hvor det er mer folkelig å ha det travelt enn å gi seg tid, får vi noe som samler oss igjen – vi gjenkjenner noe urviktig i sangen og måten det blir sunget på. Vi lander og står på føttene.

Organistens skattkammer. Så skifter vi mental lytterplass, vi møter de samme tonene, men nå «påkledd». Johann Sebastian Bach tok de gamle salmene – de samme som Sinikka Langland synger – og kledde dem i orgeltoner. Bach jobbet i Weimar, og mot slutten av sin tid der – i hovedsak mellom 1713 og 1716 – samlet han en del av de gamle tonene, som i og for seg allerede hadde plass som menighetssang i hans egen lutherske kirke, bearbeidet dem, ga dem ut i et lite hefte i halvt A4-format og kalte det Orgelbüchlein. Til bruk, naturligvis, men også som en slags undervisning for organister som trengte en hånd å holde i gjennom orgelspillets mer og mer krunglete kratt. Han tenkte seg 164 stykker, men det ble med 46. Til gjengjeld snakker vi om et organistenes skattkammer – koralpreludiene som illustrerer og maler for hjertene våre viktige sider ved det kristne livet, tar bruspennet fra den enkle canon til ekstremt bearbeidede miniatyrer der melodien leker gjemsel så det er vanskelig å finne den igjen i halvsøvne.

Rå hudfølelse. Hvor lang er nå vegen egentlig fra den rå hudfølelsen i folketonene Sinikka Langeland har hentet fra L. M. Lindemans nedtegnelser og gamle opptak, og Bachs dannelse, hans utsikt mot universets matematiske lover slik de akkurat her når øregangene våre gjennom Kåre Nordstogas potente klangfarger og dristig registrering på det gamle Wagnerorgelet (1741) i Nidarosdomen? Lang, og likevel ikke så lang, vil jeg påstå.

Mentalt er det et stykke å flytte seg. Men tonene vil det samme – de er bare blitt til under forskjellige omstendigheter, under forskjellige værforhold. Folketonen slår seg som en kile gjennom den sårede, avsondrede sjels grums og slipper inn lys, Bach løfter blikket mot stjernene og universet og øyner at det er sammenheng i tilværelsen, tonene tar han ned gjennom en slik matematisk klarhet at det er fristende å si som filosofen Leibniz:

«Musikk er en hemmelig matematisk øvelse for sjelen, den vet bare ikke at den teller.»

Fellesskapet ligger i at dette er «jordet» musikk alt sammen. Det er ingen falske gester her, ingen svingninger som har mistet sine skarpe kanter av sannhet, ingen rituelle bevegelser som ikke betyr noe lenger, heller ingen fromhet som kveler kjærligheten.

Grenseløst liv, sunne gener. Og så til reisen. Musikken har alltid reist. For selv om den gir fred og ro og har det med å risle gjennom vårt mest finmaskede løvverk, er den også rastløs. Den lengter etter å gjenoppstå, den lengter etter å se seg selv i nye skikkelser. Slik har det seg at en skarlagensrød folketone som ble til av ren nødvendighet for innvortes bruk et sted langt fra det urbane, plutselig finner seg selv igjen midt i en konsertsal, som søyle i en symfoni eller en strykekvartett eller hvem vet hva. Slik har det seg også at de gamle religiøse folketonene, som synger inderlighetens pris om det frigjørende ved at «Jesus op paa Korset stod», finner seg så godt til rette i Johann Sebastian Bachs nitid utarbeidede pasjoner, kantater og orgelverker. Hva vitner det om, annet enn grenseløst liv, utrolig sunne gener og et iboende frø av muligheter som innordner seg naturens orden om liv, død og oppstandelse med den største selvfølge.