Coming soon on ECM!
Photos: Dag Alveng
Design: Sascha Kleis
Listen to the title song “The Land That Is Not” here:
Interview in Jazzdimensions
Vårt Land – Review The Land That Is Not
Click image to see big version.
Østlendingen – Review The Land That Is Not
Bergens Tidende – Review The Land That Is Not
Panorama!
Vg – The Land That Is Not Review
Click image to view full size.
Dagsavisen – The Land That Is Not Review
Click image to view full size.
Jazz Echo – The Land That Is Not review
Ähnliches ließe sich nun auch über “The Land That Is Not” sagen. Nur ist die Band zwischenzeitlich enorm weitergereift und zusammengewachsen. Und das macht die Musik so zu sagen noch besser als sehr gut.
Same could be said now about “The Land That Is Not” say. Only the band has since matured enormously and continue growing together. And that makes the music so to speak, even better than very good.
Read the whole review in german here or read a google translation here.
The Financial Times – The Land That Is Not review
The Financial Times / 24th September 2011 / Review by David Honigmann
Langeland’s kantele, a traditional zither, sparkles like a memory of Alice Coltrane.
The Guardian – The Land That Is Not Review
The Guardian / Thursday 22 September 2011 / Review by John Fordham
The mood is often broken by grooves that suggest some strange fjord-village cabaret music, or episodes that are like Nordic Miles Davis. It’s a real one-off.
Vårt Land – Review Maria’s Song
Vårt Land / 5. januar 2010 / Anmeldt av Olav Egil Aune
Maria rett ut – og helt inn
I bildekunst og trefigurer stiger Maria ut av det dunkle 11.århundre (et av de første stedene i Urnes-kirken) som et “symbol”, som gjenstand for en slags universell kultus uten klare trekk og med store øyne. Siden blir hun dronningen og budeien, moren og ungpiken, legenden og virkeligheten. Atskillige tekster om Maria og Maria-mirakler finnes i avskrifter fra norrøn tid (bevart i Stockholm og København spesielt). Men Maria–sangene forsvant ut av radaren med reformasjonen.
Sinikka Langeland har lett, funnet litt – og lagd sine egne med klar klang av middelalder, av mysterium, av noe høyreist og katedralaktig midt i det såre enkle og tilforlatelige.
Morgenstjerne. Hvorfor sette musikk til stillheten? – kan en spørre, Maria er gjerne til stede i det minst støyende i kunsten. Sinikka Langeland gir svaret på sin skarpt vakre CD med Maria-sanger – omkranset av Johann Sebastian Bach for bratsj og for orgel.
Det er noe fjernt vakkert ved det hun gjør ( som alltid) hun har stemme som den klare morgenstjerne – hun er gjennomført trofast mot en form for tindrende”snakkesang”, som vi skal sette oss til rette for. Når Sinikka Langeland gjør det, handler Maria-sangene om en entydig oppvåkning av det mangetydige begrepet kjærlighet. Maria vil oss vel på denne CDen. Hun har tid.
Marias status. Maria har steget og sunket i verdi gjennom historien i utakt med at Gud blir for mektig. Maria står for det nære, varme, den man kan kjenne igjen. Når Gud blir for stor for begreper, for uttilnærmelig forkynt i kirken, får Maria status. Slik har det vært. Og slik er det så vidt nå, når Maria-bilder fra middelalderen våker under overflaten både i litteraturen og religionen, både i kunst og ganske alminnelig hverdagsliv. Mange har villet “kue” Maria. Men Maria lar seg ikke kue – viser historien, hennes bilde er det bare mulig å elske.
Rett ut og helt inn. Der er Sinikka Langeland. Ikke nostalgisk, konturløst og søtt. Vi møter den høyreiste Maria i denne sangen, den verdige, hun som “fødte himmelen” og som i dette tilfellet bare Nidarosdomen er stor nok til å romme klangen av. Det synges om henne. Og når Sinikka Langeland legger stemmen oppå Bachs d-moll konsert for orgel (majestetisk spilt av Kåre Nordstoga) går det opp i ekstase.
Verdig ekstase, om noe slikt finnes. Det finnes her. Hun synger rett ut- og helt inn.
Dette er det bare å takke for.
Dagsavisen – Maria’s Song Review
Dagsavisen / 2. januar 2010 / Anmeldt av Ida Habbestad
Gamal slektskap
Den gjennomførte vekslinga mellom instrumentalstykke og folkesong gjer seg godt på Sinikka Langeland, Kåre Nordstoga og Lars Anders Tomter si nye plate,”MARIA´S SONG”
Prosjektet spring ut av eit arbeid Langeland har gjort med Maria – med det nordiske blikket på jomfrua i fokus. Som songaren skriv i coveret, er det mellom den enorme samlinga religiøse folketoner ikkje nødvendigvis mange av desse som tematiserer gudsmora: Maria vart reformert vekk då protestantane tok over, frå 1536 og fram . Ikkje desto mindre eksisterer eit utval, i Langeland si tolking med ein heilt karakteristisk let.
Songane er organiserte tematisk og presentert saman med stykke av Bach. Til songane om Maria bodskap er cellosuiten i g-dur – her for bratsj- spunne inn i mellom. Satsane syner seg særs godt eigna gjennom den opprivande, overveldande straumen av toner som møter oss. Orgelkonserten i d-moll, ei rekkje små bolkar, krinsar kring variantar av Maria lovsong: jublande, grunnleggjande – definitivt velplassert.
Kvar for seg er tolkingane gode – og utøvarane lukkast avdekkja kor liten avtstand det trass alt er, mellom verka frå tysk barokk og songane som er folkets eigne. Utgangspunktet i den tyske kulturen, like reformert som den nordiske, fangar også i seg eit nøkternt, nær protestantisk preg. Der ein skulle trudd at utøvarane gjekk saman og akkopagnerte kvarandre, tolkar dei stort sett kvar for seg. Slik vert opplevinga naken og reinsleg, samstundes som tolkingane sprudlar over av sanseleg overskot.
Når utøvarane så ein sjeldan gong finn saman- som i improvisasjonen mellom Langeland og Tomter heilt til slutt – er det som slektskapen smeltar ihop til eit større heile, til eit ornament som kronar plata. Dette er vakker lytting – ein lovande start på eit helit nytt tiår.
Morgenbladet – Maria’s Song Review
Morgenbladet / 15. januar 2010 / Anmeldt av Jon Mikkel Broch Ålvik
Maria forstummet for tidlig
Marias Song overbeviser ikke helt som musikalsk prosjekt, men som feministisk arbeid er den vellykket.
Det ligger et godt feministisk prosjekt til grunn for Sinikka Langelands nye plate. Jomfru Marias betydning ble tonet ned etter reformasjonen (og etableringen av Norge som “et rent luthersk rike”), men Maria-myten levde videre i skjul, i ballader og folkeviser. Melodi-rikdommen i denne musikken inspirerte komponister til å skrive sine store verk. Langeland søker å samle disse trådene og fremheve Maria gjennom Bachs musikk og hennes egen improvisasjon over hans råmateriale, folketonene.
På sin første ECM-plate, Starflowers (2007), samarbeidet Langeland med jazzmusikere som Anders Jormin og Trygve Seim. Denne gangen viderefører hun prinsippet fra plater som Påsketona (2002) og Kyriekoral (2005): Hun trakterer selv sang og kantele, mens Lars Anders Tomter (bratsj) og Kåre Nordstoga (orgel) spiller Bach mellom hennes stykker.
Dagbladet – Maria’s Song Review
Dagbladet / 5. februar 2010 / Anmeldt av Ståle Wikshålan
Klassisk fredag
Fin tradisjonsformidling
Sinikka Langeland er en godt profilert kveder og kantelespiller. Nå er hun ute på ECM med «Marias Song», godt assistert av bratsjisten Lars Anders Tomter og organisten Kåre Nordstoga, som trakterer Wagner-orgelet i Nidaros-domen for anledningen. Det er en programmessig godt tenkt utgivelse, med lovprisninger av Maria som gjennomgangstema, i folkemusikktradisjonen og i den klassisk musikktradisjonen.
Det er ikke uten videre noe enkelt prosjekt, med tanke på utdrivelsen av Maria-dyrkelsen på norsk grunn i og med reformasjonen i 1537, men Langeland peiler henne fint inn via krokveier og omveier. Balanseringen mot den klassiske musikken (Bach først og fremst, og Vivaldi) faller inn i hva som over en viss tid har blitt et kjennemerke for deler av det norske utøvermiljøet, folkemusikken og den klassiske tradisjonen i meningsfull musikalsk balanse, eller skjønn forening.
KANTELESPILLET ER SPRØDT og vakkert, og for øvrig fungerer Langelands særegne stemme, som undertiden klinger med en litt skarp og anstrengt undertone. Men det kunne ha vært fint å ha mer enn et orgel og en bratsj i tillegg, selv om både Nordstoga og Tomter spiller utmerket.
Østlendingen – Maria’s Song Review
Østlendingen / 12. januar 2010 / Anmeldt av Geir Hovensjø
Sinikkas herlige miks
Gammel norsk folkemusikk blandet med høyverdig klassisk Bach – kan det funke ? Ja, mener Finnskogens Sinikka Langeland, og beviser det ettertrykkelig.
Det internasjonale, tyske selskapet ECM, opp gjennom årene mest kjent for sine jazzutgivelser, står bak hennes 13.album.”Maria´s song” er ikke jazz. Hun har med seg Lars Anders Tomter på bratsj og Kåre Nordstoga på kirkeorgel. Innspillingene er gjort i Nidarosdomen. Albumet består av 28 kutt med sterkt varierende lengde, til sammen 71 minutter. De tre spiller aldri samtidig, men av og til opptrer de to og to. Sinikka tar for seg gamle folkelåter pluss egne melodier. Tomter og Nordstoga spiller Bach. Innholdet har en fellesnevner, nemlig Jomfru Maria, som hos oss ble skubbet ned fra den kirkelige hitlisten etter reformasjonen i 1537 ( men beholdt posisjonen i katolisismen ). God musikk er god musikk, samme om det dreier seg om enkel folkemusikk eller avansert Bach-barokk.
Sinikka synger vakkert, rent og luftig, og lar strengene på sin finske kantele fargelegge innimellom. Tomter og Nordstoga trår ettertrykkelig til og spiller friskt og pågående. Stemningen sitter som den skal. Herlig at noen tenker i slike baner.
Aftenposten – Maria’s Song Review
Aftenposten / Mandag 18. januar 2010 / Anmeldt av Idar Karevold / CD klassisk
Folkemusikk og Bach i ett En innspilling utenom det vanlige
CD-innspillingen er foretatt i Nidarosdomen. Kåre Nordstoga spiller på Wagner-orgelet, Lars Anders Tomter spiller på sin Gasparo da Salò bratsj og Sinikka Langeland synger og spiller på kantele, det finske folkemusikkinstrumentet hun har gjort til sitt.
Tittelen på CD-en, Maria`s Song, henspiller på jomfru Maria og de mange Mariavisene som finnes i tradisjonen. Det spesielle er kombinasjonen av Bachs musikk og folkemusikalske vendinger. Enkelte ganger opptrer de sammen og andre ganger fremføres de hver for seg.
Besnærende. Det er besnærende, men ikke uproblematisk. Å plassere Bachs versjoner i kombinasjon med folkesmusikalske versjoner av Mariaviser, er ikke umiddelbart god tone. På den andre siden er det besnærende å oppleve at de to lar seg tilpasse hverandre. Når de fremføres sammen slik at den folkemusikalske versjonen blir å forstå som en slags cantus firmus, kan det være å betrakte som en nyoppdagelse. Men desverre blir det av og til en heller brutal tilpassing av to versjoner som aldri var tenkt å klinge sammen.
Det er innvendingen. De ulike versjonene hadde levd bedre side om side. Da kunne de utfoldet seg og sin egenart til musikalsk fryd og gammen i stedet for å bli presset sammen. Hadde de kommet etter hverandre, kunne lytteren ha oppdaget slektskapet. de musikalske poengene ville ha blitt like åpenbare og overbevisende.
De tre utøverne er fremragende musikere og spiller hver for seg til ørets fryd. Det er også et poeng at innspillingen er gjort i Nidarosdomen. Der er det restaurerte barokke Wagner-orgelet, der lar også en 1500-talls bratsj seg høre, og det folkemusikalske idiom har vært hjemme der i mange hundre år.
About Starflowers – By John Kelman (ECM)
Sinikka Langeland | ECM Records (2007)
By John Kelman
Style:Fringes of Jazz | Published: August 14, 2007
ECM has always looked for new ways to interpret traditional music from different cultures. As far back as 1973, saxophonist Jan Garbarek’s Triptykon used a traditional Norwegian folk song as the starting point for open-ended improvisation. More recently, British traditionalist Robin Williamson has teamed with artists normally associated with free improvisation for The Iron Stone (2007), combining original and traditional music with contemporary and centuries-old words, for some adventurous and often edgy free play that breaks down every barrier of convention in its path while remaining somehow reverent to its sources.
Born to a Norwegian father and Finnish mother, singer Sinikka Langeland is in many ways Williamson’s Northern European counterpart. Her approach has gradually evolved towards original music that explores the dichotomy of her dual-lineage through more archaic forms, and the freedom of open-minded interpretation. Starflower, her ECM debut, combines her cross-cultural, cross-temporal writing with the poetry of Hans Børli. Langeland has recruited, with the additional advice of label owner/producer Manfred Eicher, a group of Scandinavian/Finnish artists commonly associated with jazz, but who have all proven themselves capable of meshing in any context.
Langeland also plays the kantele, a 39-string Finnish table harp. It’s a lush yet fragile sound that defines much of Starflowers as does her voice, which possesses strength equally capable of subtly delicacy.
Starflowers reveals its breadth gradually. Opening gently, with only Langeland’s kantele and voice, it establishes a flexible time sense that’s long been a powerful interpretive device in solo performance, with Langeland stretching and compressing time as she pleases. The ensemble magic unfolds on “Den lille fløyten,” with trumpeter Arve Henriksen’s shakuhachi- like trumpet, Trygve Seim’s resonant tenor, Anders Jormin’s robust bass and Markku Ounaskari textural percussion working naturally in similarly elastic time. Slowly they move towards a firmer pulse for a hauntingly beautiful solo section, with Henriksen and Seim simpatico at the most subliminal of levels.
Langeland creates narrative continuity throughout the set by using the same theme on the melancholy kantele/bass/percussion trios of “Sølv” and “Støv,” the former featuring Jormin’s pizzicato, the latter his arco. “Støv” leads into “Stjernestund,” which begins with a percussion solo that’s all color, ultimately returning to Langeland’s theme from “Sølv” and “Støv” as a vocal interpretation of one of Børli’s darkest yet most evocative poems.
There are moments when the ensemble approaches greater abstraction. “Elghjertet” begins in darkness, with Langeland’s recitation supported by Seim and Henriksen, who continue to transform their instruments in unexpected ways. A kantele pulse finally emerges, but the approach remains free, even as the others begin to coalesce around it.
The album closes with the expansive “Hard du lyttet til elvene om natta,” which melds initial melancholy with a finale of greater optimism. It’s the perfect ending to an album that, in its allegiance to both modernity and antiquity, is one of ECM’s most appealing explorations of seemingly disparate concepts that ultimately feel completely at home with each other.
Track listing: Høstnatt på Fjellskogen; Den lillle fløyten; Sølv; Treet som vekser opp-ned; Salstein; Sus i myrull; Støv; Stjernestund; Langt innpå skoga; Det er ei slik natt; Vindtreet; Elghjertet; Hard du lyttet til elvene om natta?
Personnel: Sinikka Langeland: vocal, kantele; Arve Henriksen: trumpet; Trygve Seim: tenor and soprano saxophones; Anders Jormin: double-bass; Markku Ounaskari: percussion.
nordische-musik.de – Review Starflowers
Sounds aus Skandinavien und Nordpolarregionen
Zugegeben: Der Norden mit der behaupteten Synthese aus Moderne und Tradition, aus Urbanität und Naturwüchsigkeit ist immer auch ein immer wieder neu gepflegtes Klischee. Doch dann nimmt man eine CD wie diese in die Hände, und alles ist wieder da: der Sound der zeitlosen, menschenleeren Landschaften, die zum Verlieren einladen; die Offenheit der um sie herum residierenden Musiker, die einen so ganz eigenen, unverwechselbaren Weg gehen. Vielleicht ist dies, weil die Vokalistin und Kantele-Spielerin Sinikka Langeland sowohl norwegische, wie finnische Wurzeln hat. Vielleicht, weil sie von der Klassik zum Folk und dann zum Jazz kam – und jede dieser Stationen wach in sich trägt. Vielleicht, weil ihr die Gedichte des Holzfällers und Nachtpoeten Hans Boerli halfen, sich von der Enge der Vorlage zu befreien, ohne sich in willkürlicher Interpretation zu verstricken.
Gewiss aber, weil sie sich eine ganz vorzügliche Band zusammengestellt hat, garniert mit den Besten der Besten: dem Bassisten Anders Jormin, dem Drummer Markku Ounaskari, dem Trompeter Arve Henriksen, dem Saxophonisten Trygve Seim. Und so fließen die tatsächlich dreizehn Stücke mal dunkel-sachte, mal helle-klingend, mal auch störrisch-schräge übergangslos ineinander und werden zu einem selbstverständlichen Ganzen. Auch dies ein Zeichen, dass da ein wirkliches Meisterwerk spielt. (frk)
Songqualität
Interpretation
Klang
Ireland.com/The Ticket – Starflowers Review
Ireland.com / The Ticket Friday / July 06, 2007 / Ray Comiskey
Singing with strings
CD choice: Jazz
SINIKKA LANGELAND Starflowers ECM
Sinikka Langeland is a gifted folk singer, but not one stifled by tradition. Her ability to work seamlessly with jazz musicians, as she does so memorably here, is part of the reason for the success of this marriage of folk, jazz and poetry.
Langeland comes from north- east Norway, as did the late Hans Børli, a poet who spent his life there as a lumberjack. Børli’s writing is suffused with a feel for the forests. It’s earthy, close to nature and draws its imagery from that. But it’s also deeply spiritual, with roots that seem to reach back to the myths of apre-Christian Nordic past, yet resonantly contemporary.
All this is reflected in Langeland’s literary and musical choices. She interpreted Børli’s work for years, using voice and kantele, or Finnish table harp, sometimes with jazz musicians. This time she moved even closer to jazz. With Arve Henriksen (trumpet), Trygve Seim (tenor/ soprano), Anders Jormin (bass) and Markku Ounaskari (percussion) contributing qualities of tonal and rhythmic flexibility, jazzinteraction and improvisation, what results is a delicate, sustained and moving illumination of Børli’s work.
The kantele, which sounds like the old Irish wire-strung harp, is highly flexible in Langeland’s hands. Expressively full of overtones, it can simply support the voice, as on Høstnatt på fjellskogan (AutumnNight in the Mountain Woods; the booklet provides Norwegian and English texts), or blend with the others in rubato or rhythmic performances.
Individually and collectively, the quintet is superb. Henriksen and Seim play brilliantly off the voice and each other, while the group catches a variety of moods persuasively; they can groove withunderstated power on Den lille fløyten (The Little Flute), catch the other-worldly atmosphere of Treetsom vekser opp-ned (The Tree That Grows Upside Down), and celebrate rural over urban life in Sus i myrull (Whispers in the Cotton Grass).
On a near-faultless album, perhaps the most gripping of all are Langt innpå skoga (Deep in the Forest) and Har du lyttet til elvene om natta? (Have You Listened to the Rivers in the Night?), which compellingly unite the visceral and mystic elements of Børli’s poetry. But there are jewels everywhere on this arresting example of ego-free music-making. One of the albums of this or any other year.