Jazz Echo – The Land That Is Not review

Ähnliches ließe sich nun auch über “The Land That Is Not” sagen. Nur ist die Band zwischenzeitlich enorm weitergereift und zusammengewachsen. Und das macht die Musik so zu sagen noch besser als sehr gut.

 

Same could be said now about “The Land That Is Not” say. Only the band has since matured enormously and continue growing together. And that makes the music so to speak, even better than very good.

Read the whole review in german here or read a google translation here.

Vårt Land – Review Maria’s Song

Vårt Land / 5. januar 2010 /  Anmeldt av Olav Egil Aune

Maria rett ut – og helt inn

I bildekunst og trefigurer stiger Maria ut av det dunkle 11.århundre (et av de første stedene i Urnes-kirken) som et “symbol”, som gjenstand for en slags universell kultus uten klare trekk og med store øyne. Siden blir hun dronningen og budeien, moren og ungpiken, legenden og virkeligheten. Atskillige tekster om Maria og Maria-mirakler finnes i avskrifter fra norrøn tid (bevart i Stockholm og København spesielt). Men Maria–sangene forsvant ut av radaren med reformasjonen.

Sinikka Langeland har lett, funnet litt – og lagd sine egne med klar klang av middelalder, av mysterium, av noe høyreist og katedralaktig midt i det såre enkle og tilforlatelige.

Morgenstjerne. Hvorfor sette musikk til stillheten? – kan en spørre, Maria er gjerne til stede i det minst støyende i kunsten. Sinikka Langeland gir svaret på sin skarpt vakre CD med Maria-sanger – omkranset av Johann Sebastian Bach for bratsj og for orgel.

Det er noe fjernt vakkert ved det hun gjør ( som alltid) hun har stemme som den klare morgenstjerne – hun er gjennomført trofast mot en form for tindrende”snakkesang”, som vi skal sette oss til rette for. Når Sinikka Langeland gjør det, handler Maria-sangene om en entydig oppvåkning av det mangetydige begrepet kjærlighet. Maria vil oss vel på denne CDen. Hun har tid.

Marias status. Maria har steget og sunket i verdi gjennom historien i utakt med at Gud blir for mektig. Maria står for det nære, varme, den man kan kjenne igjen. Når Gud blir for stor for begreper, for uttilnærmelig forkynt i kirken, får Maria status. Slik har det vært. Og slik er det så vidt nå, når Maria-bilder fra middelalderen våker under overflaten både i litteraturen og religionen, både i kunst og ganske alminnelig hverdagsliv. Mange har villet “kue” Maria. Men Maria lar seg ikke kue – viser historien, hennes bilde er det bare mulig å elske.

Rett ut og helt inn. Der er Sinikka Langeland. Ikke nostalgisk, konturløst og søtt. Vi møter den høyreiste Maria i denne sangen, den verdige, hun som “fødte himmelen” og som i dette tilfellet bare Nidarosdomen er stor nok til å romme klangen av. Det synges om henne. Og når Sinikka Langeland legger stemmen oppå Bachs d-moll konsert for orgel (majestetisk spilt av Kåre Nordstoga) går det opp i ekstase.

Verdig ekstase, om noe slikt finnes. Det finnes her. Hun synger rett ut- og helt inn.

Dette er det bare å takke for.

Dagsavisen – Maria’s Song Review

Dagsavisen / 2. januar 2010 / Anmeldt av Ida Habbestad

Gamal slektskap

Den gjennomførte vekslinga mellom instrumentalstykke og folkesong gjer seg godt på Sinikka Langeland, Kåre Nordstoga og Lars Anders Tomter si nye plate,”MARIA´S SONG”

Prosjektet spring ut av eit arbeid Langeland har gjort med Maria – med det nordiske blikket på jomfrua i fokus. Som songaren skriv i coveret, er det mellom den enorme samlinga religiøse folketoner ikkje nødvendigvis mange av desse som tematiserer gudsmora: Maria vart reformert vekk då protestantane tok over, frå 1536 og fram . Ikkje desto mindre eksisterer eit utval, i Langeland si tolking med ein heilt karakteristisk let.

Songane er organiserte tematisk og presentert saman med stykke av Bach. Til songane om Maria bodskap er cellosuiten i g-dur – her for bratsj- spunne inn i mellom. Satsane syner seg særs godt eigna gjennom den opprivande, overveldande straumen av toner som møter oss. Orgelkonserten i d-moll, ei rekkje små bolkar, krinsar kring variantar av Maria lovsong: jublande, grunnleggjande – definitivt velplassert.

Kvar for seg er tolkingane gode – og utøvarane lukkast avdekkja kor liten avtstand det trass alt er, mellom verka frå tysk barokk og songane som er folkets eigne. Utgangspunktet i den tyske kulturen, like reformert som den nordiske, fangar også i seg eit nøkternt, nær protestantisk preg. Der ein skulle trudd at utøvarane gjekk saman og akkopagnerte kvarandre, tolkar dei stort sett kvar for seg. Slik vert opplevinga naken og reinsleg, samstundes som tolkingane sprudlar over av sanseleg overskot.

Når utøvarane så ein sjeldan gong finn saman- som i improvisasjonen mellom Langeland og Tomter heilt til slutt – er det som slektskapen smeltar ihop til eit større heile, til eit ornament som kronar plata. Dette er vakker lytting – ein lovande start på eit helit nytt tiår.

Morgenbladet – Maria’s Song Review

Morgenbladet / 15. januar 2010 / Anmeldt av Jon Mikkel Broch Ålvik

Maria forstummet for tidlig

Marias Song overbeviser ikke helt som musikalsk prosjekt, men som feministisk arbeid er den vellykket.

Det ligger et godt feministisk prosjekt til grunn for Sinikka Langelands nye plate. Jomfru Marias betydning ble tonet ned etter reformasjonen (og etableringen av Norge som “et rent luthersk rike”), men Maria-myten levde videre i skjul, i ballader og folkeviser. Melodi-rikdommen i denne musikken inspirerte komponister til å skrive sine store verk. Langeland søker å samle disse trådene og fremheve Maria gjennom Bachs musikk og hennes egen improvisasjon over hans råmateriale, folketonene.

På sin første ECM-plate, Starflowers (2007), samarbeidet Langeland med jazzmusikere som Anders Jormin og Trygve Seim. Denne gangen viderefører hun prinsippet fra plater som Påsketona (2002) og Kyriekoral (2005): Hun trakterer selv sang og kantele, mens Lars Anders Tomter (bratsj) og Kåre Nordstoga (orgel) spiller Bach mellom hennes stykker.

Continue reading

Dagbladet – Maria’s Song Review

Dagbladet / 5. februar 2010 / Anmeldt av Ståle Wikshålan

Klassisk fredag

Fin tradisjonsformidling

Sinikka Langeland er en godt profilert kveder og kantelespiller. Nå er hun ute på ECM med «Marias Song», godt assistert av bratsjisten Lars Anders Tomter og organisten Kåre Nordstoga, som trakterer Wagner-orgelet i Nidaros-domen for anledningen. Det er en programmessig godt tenkt utgivelse, med lovprisninger av Maria som gjennomgangstema, i folkemusikktradisjonen og i den klassisk musikktradisjonen.

Det er ikke uten videre noe enkelt prosjekt, med tanke på utdrivelsen av Maria-dyrkelsen på norsk grunn i og med reformasjonen i 1537, men Langeland peiler henne fint inn via krokveier og omveier. Balanseringen mot den klassiske musikken (Bach først og fremst, og Vivaldi) faller inn i hva som over en viss tid har blitt et kjennemerke for deler av det norske utøvermiljøet, folkemusikken og den klassiske tradisjonen i meningsfull musikalsk balanse, eller skjønn forening.

KANTELESPILLET ER SPRØDT og vakkert, og for øvrig fungerer Langelands særegne stemme, som undertiden klinger med en litt skarp og anstrengt undertone. Men det kunne ha vært fint å ha mer enn et orgel og en bratsj i tillegg, selv om både Nordstoga og Tomter spiller utmerket.

Østlendingen – Maria’s Song Review

Østlendingen / 12. januar 2010 / Anmeldt av Geir Hovensjø

Sinikkas herlige miks

Gammel norsk folkemusikk blandet med høyverdig klassisk Bach – kan det funke ? Ja, mener Finnskogens Sinikka Langeland, og beviser det ettertrykkelig.

Det internasjonale, tyske selskapet ECM, opp gjennom årene mest kjent for sine jazzutgivelser, står bak hennes 13.album.”Maria´s song” er ikke jazz. Hun har med seg Lars Anders Tomter på bratsj og Kåre Nordstoga på kirkeorgel. Innspillingene er gjort i Nidarosdomen. Albumet består av 28 kutt med sterkt varierende lengde, til sammen 71 minutter. De tre spiller aldri samtidig, men av og til opptrer de to og to. Sinikka tar for seg gamle folkelåter pluss egne melodier. Tomter og Nordstoga spiller Bach. Innholdet har en fellesnevner, nemlig Jomfru Maria, som hos oss ble skubbet ned fra den kirkelige hitlisten etter reformasjonen i 1537 ( men beholdt posisjonen i katolisismen ). God musikk er god musikk, samme om det dreier seg om enkel folkemusikk eller avansert Bach-barokk.

Sinikka synger vakkert, rent og luftig, og lar strengene på sin finske kantele fargelegge innimellom. Tomter og Nordstoga trår ettertrykkelig til og spiller friskt og pågående. Stemningen sitter som den skal. Herlig at noen tenker i slike baner.

Aftenposten – Maria’s Song Review

Aftenposten / Mandag 18. januar 2010 / Anmeldt av Idar Karevold / CD klassisk

Folkemusikk og Bach i ett En innspilling utenom det vanlige

CD-innspillingen er foretatt i Nidarosdomen. Kåre Nordstoga spiller på Wagner-orgelet, Lars Anders Tomter spiller på sin Gasparo da Salò bratsj og Sinikka Langeland synger og spiller på kantele, det finske folkemusikkinstrumentet hun har gjort til sitt.

Tittelen på CD-en, Maria`s Song, henspiller på jomfru Maria og de mange Mariavisene som finnes i tradisjonen. Det spesielle er kombinasjonen av Bachs musikk og folkemusikalske vendinger. Enkelte ganger opptrer de sammen og andre ganger fremføres de hver for seg.

Besnærende. Det er besnærende, men ikke uproblematisk. Å plassere Bachs versjoner i kombinasjon med folkesmusikalske versjoner av Mariaviser, er ikke umiddelbart god tone. På den andre siden er det besnærende å oppleve at de to lar seg tilpasse hverandre. Når de fremføres sammen slik at den folkemusikalske versjonen blir å forstå som en slags cantus firmus, kan det være å betrakte som en nyoppdagelse. Men desverre blir det av og til en heller brutal tilpassing av to versjoner som aldri var tenkt å klinge sammen.

Det er innvendingen. De ulike versjonene hadde levd bedre side om side. Da kunne de utfoldet seg og sin egenart til musikalsk fryd og gammen i stedet for å bli presset sammen. Hadde de kommet etter hverandre, kunne lytteren ha oppdaget slektskapet. de musikalske poengene ville ha blitt like åpenbare og overbevisende.

De tre utøverne er fremragende musikere og spiller hver for seg til ørets fryd. Det er også et poeng at innspillingen er gjort i Nidarosdomen. Der er det restaurerte barokke Wagner-orgelet, der lar også en 1500-talls bratsj seg høre, og det folkemusikalske idiom har vært hjemme der i mange hundre år.

About Starflowers – By John Kelman (ECM)

Sinikka Langeland | ECM Records (2007)
By John Kelman

Style:Fringes of Jazz | Published: August 14, 2007

ECM has always looked for new ways to interpret traditional music from different cultures. As far back as 1973, saxophonist Jan Garbarek’s Triptykon used a traditional Norwegian folk song as the starting point for open-ended improvisation. More recently, British traditionalist Robin Williamson has teamed with artists normally associated with free improvisation for The Iron Stone (2007), combining original and traditional music with contemporary and centuries-old words, for some adventurous and often edgy free play that breaks down every barrier of convention in its path while remaining somehow reverent to its sources.

Born to a Norwegian father and Finnish mother, singer Sinikka Langeland is in many ways Williamson’s Northern European counterpart. Her approach has gradually evolved towards original music that explores the dichotomy of her dual-lineage through more archaic forms, and the freedom of open-minded interpretation. Starflower, her ECM debut, combines her cross-cultural, cross-temporal writing with the poetry of Hans Børli. Langeland has recruited, with the additional advice of label owner/producer Manfred Eicher, a group of Scandinavian/Finnish artists commonly associated with jazz, but who have all proven themselves capable of meshing in any context.

Langeland also plays the kantele, a 39-string Finnish table harp. It’s a lush yet fragile sound that defines much of Starflowers as does her voice, which possesses strength equally capable of subtly delicacy.

Starflowers reveals its breadth gradually. Opening gently, with only Langeland’s kantele and voice, it establishes a flexible time sense that’s long been a powerful interpretive device in solo performance, with Langeland stretching and compressing time as she pleases. The ensemble magic unfolds on “Den lille fløyten,” with trumpeter Arve Henriksen’s shakuhachi- like trumpet, Trygve Seim’s resonant tenor, Anders Jormin’s robust bass and Markku Ounaskari textural percussion working naturally in similarly elastic time. Slowly they move towards a firmer pulse for a hauntingly beautiful solo section, with Henriksen and Seim simpatico at the most subliminal of levels.

Langeland creates narrative continuity throughout the set by using the same theme on the melancholy kantele/bass/percussion trios of “Sølv” and “Støv,” the former featuring Jormin’s pizzicato, the latter his arco. “Støv” leads into “Stjernestund,” which begins with a percussion solo that’s all color, ultimately returning to Langeland’s theme from “Sølv” and “Støv” as a vocal interpretation of one of Børli’s darkest yet most evocative poems.

There are moments when the ensemble approaches greater abstraction. “Elghjertet” begins in darkness, with Langeland’s recitation supported by Seim and Henriksen, who continue to transform their instruments in unexpected ways. A kantele pulse finally emerges, but the approach remains free, even as the others begin to coalesce around it.

The album closes with the expansive “Hard du lyttet til elvene om natta,” which melds initial melancholy with a finale of greater optimism. It’s the perfect ending to an album that, in its allegiance to both modernity and antiquity, is one of ECM’s most appealing explorations of seemingly disparate concepts that ultimately feel completely at home with each other.

Track listing: Høstnatt på Fjellskogen; Den lillle fløyten; Sølv; Treet som vekser opp-ned; Salstein; Sus i myrull; Støv; Stjernestund; Langt innpå skoga; Det er ei slik natt; Vindtreet; Elghjertet; Hard du lyttet til elvene om natta?

Personnel: Sinikka Langeland: vocal, kantele; Arve Henriksen: trumpet; Trygve Seim: tenor and soprano saxophones; Anders Jormin: double-bass; Markku Ounaskari: percussion.

nordische-musik.de – Review Starflowers

Nordische Musik

Sounds aus Skandinavien und Nordpolarregionen

Zugegeben: Der Norden mit der behaupteten Synthese aus Moderne und Tradition, aus Urbanität und Naturwüchsigkeit ist immer auch ein immer wieder neu gepflegtes Klischee. Doch dann nimmt man eine CD wie diese in die Hände, und alles ist wieder da: der Sound der zeitlosen, menschenleeren Landschaften, die zum Verlieren einladen; die Offenheit der um sie herum residierenden Musiker, die einen so ganz eigenen, unverwechselbaren Weg gehen. Vielleicht ist dies, weil die Vokalistin und Kantele-Spielerin Sinikka Langeland sowohl norwegische, wie finnische Wurzeln hat. Vielleicht, weil sie von der Klassik zum Folk und dann zum Jazz kam – und jede dieser Stationen wach in sich trägt. Vielleicht, weil ihr die Gedichte des Holzfällers und Nachtpoeten Hans Boerli halfen, sich von der Enge der Vorlage zu befreien, ohne sich in willkürlicher Interpretation zu verstricken.

Gewiss aber, weil sie sich eine ganz vorzügliche Band zusammengestellt hat, garniert mit den Besten der Besten: dem Bassisten Anders Jormin, dem Drummer Markku Ounaskari, dem Trompeter Arve Henriksen, dem Saxophonisten Trygve Seim. Und so fließen die tatsächlich dreizehn Stücke mal dunkel-sachte, mal helle-klingend, mal auch störrisch-schräge übergangslos ineinander und werden zu einem selbstverständlichen Ganzen. Auch dies ein Zeichen, dass da ein wirkliches Meisterwerk spielt. (frk)

Songqualität

Interpretation

Klang

Ireland.com/The Ticket – Starflowers Review

Ireland.com / The Ticket Friday / July 06, 2007 / Ray Comiskey

Singing with strings

CD choice: Jazz

SINIKKA LANGELAND Starflowers ECM

Sinikka Langeland is a gifted folk singer, but not one stifled by tradition. Her ability to work seamlessly with jazz musicians, as she does so memorably here, is part of the reason for the success of this marriage of folk, jazz and poetry.

Langeland comes from north- east Norway, as did the late Hans Børli, a poet who spent his life there as a lumberjack. Børli’s writing is suffused with a feel for the forests. It’s earthy, close to nature and draws its imagery from that. But it’s also deeply spiritual, with roots that seem to reach back to the myths of apre-Christian Nordic past, yet resonantly contemporary.

All this is reflected in Langeland’s literary and musical choices. She interpreted Børli’s work for years, using voice and kantele, or Finnish table harp, sometimes with jazz musicians. This time she moved even closer to jazz. With Arve Henriksen (trumpet), Trygve Seim (tenor/ soprano), Anders Jormin (bass) and Markku Ounaskari (percussion) contributing qualities of tonal and rhythmic flexibility, jazzinteraction and improvisation, what results is a delicate, sustained and moving illumination of Børli’s work.

The kantele, which sounds like the old Irish wire-strung harp, is highly flexible in Langeland’s hands. Expressively full of overtones, it can simply support the voice, as on Høstnatt på fjellskogan (AutumnNight in the Mountain Woods; the booklet provides Norwegian and English texts), or blend with the others in rubato or rhythmic performances.

Individually and collectively, the quintet is superb. Henriksen and Seim play brilliantly off the voice and each other, while the group catches a variety of moods persuasively; they can groove withunderstated power on Den lille fløyten (The Little Flute), catch the other-worldly atmosphere of Treetsom vekser opp-ned (The Tree That Grows Upside Down), and celebrate rural over urban life in Sus i myrull (Whispers in the Cotton Grass).

On a near-faultless album, perhaps the most gripping of all are Langt innpå skoga (Deep in the Forest) and Har du lyttet til elvene om natta? (Have You Listened to the Rivers in the Night?), which compellingly unite the visceral and mystic elements of Børli’s poetry. But there are jewels everywhere on this arresting example of ego-free music-making. One of the albums of this or any other year.

Diario della settimana – Starflowers Review

The Italian national newspaper Diario della settimana / Milan, July 20, 2007 / By Giuseppe Montesano

Under the Stars From Norway, the lunar voice of Sinikka Langeland

It was with the maximum of suspicions that the demanding listener inserted the Norwegian singer Sinikka Langeland and her Starflowers (just released by ECM), in the CD player, thinking “here’s the usual freezing and patina-covered pseudo-folk of legends and fairies and artic flowers.” But the listener, to his great and happy surprise, was contradicted. Song after song, the quintet that Langeland put together designed an original and vital sonorous world.

Langeland proceeds with her 13 original compositions like a jazzer: melodic lines snapped-off, broken and circular; sudden and minimum rhythmic chunks where the voice is accompanied by the kantele, a stringed psaltery that sounds like a harp guitar and is interrupted to be integrated with the magnificent trumpet of Arve Henriksen, the saxophones of Trygve Seim, the frequently-bowed contrabass of Anders Jormin and the colorful percussion of Markku Ounaskari.

In Starflowers the integration between the sweet & sour voice – capable of pulling rhythm even from a syllable – and the instruments is perfect. The phrases sung by Langeland are followed by and varied by trumpet, often played by Henriksen like the cornet of the early Don Cherry, but sweeter and almost spoken; or interrupted and deformed by the robust tenor and soprano of Seim: as if the winds evoke the vocal song in their own manner, fusing it to their sonority and rendering it more ample. But above all, that which impresses in the CD of the Finnish composer and singer is the variety of tones in the pieces, the great capacity to make flower in every segment of the songs added melodies, derived-rhythms, serpentine sonorous eruptions and solos apparently distant from the melodic cells and underlying metrics.

The demanding listener can tranquilly confess that he hasn’t heard a singer-composer in years that performed post-jazz so originally and with a team of musicians so totally participating in her mood: perhaps because Langeland and her group are capable of reconnecting in an inventive mode of experience such as those of the best Helen Merrill or of a more-solid Sheila Jordan, and from there, even to evoke (in their own way, among traditional echoes and sonorous spirals loaded with subtle middle-European aromas), the musical system with which Billie Holiday de- and re-composed melodies.

Starflowers appears to be not only a work which is beautiful and rich with future, but also launches a humble question: can one escape the excessive current pop productions of varnished background music, cool and chilly, pseudo-elegant, cunning and dead before it lives, to enter in a post-jazz that elaborates its roots without refuting anything and without fear, and make a music that in its refinement doesn’t forget the downbeat, the fundamental beat, and reinvents it? Starflowers and Langeland respond yes, and it’s a warning to anyone who writes an important disc: don’t neglect originality; it’s an increasingly rare good.

Cranky Crow World Music – Runoja Review

Cranky Crow World Music / Sinikka Langeland (Norway) Runoja Helio/Grappa

It might sound unreasonable to call Scandinavia hot and yet, the Nordic music scene seems to be reaching a boiling point, metaphorically speaking. Non-stop fiddling, Sami yoiks and the Karelian runo song are making waves on the international scene. Many musicians such as Wimme and Garmarna have embarked into techno territory while other artists have remained rooted in ancient traditions and sometimes delving into other spiritual realms (shamanism) or metaphysical subjects. Norwegian vocalist and kantele player Sinikka Langeland offers organic and primal songs on her CD, Runoja that are anchored in ancient shamanism.

Runoja (Rune Magician) refers to shamanic healers that work with rune chants. Runo songs hail from the Balto-Finnish people and can be found in the Karelian region of Finland and Russia as well as, Finnsskogen, Norway. Rune songs come in several categories including epic rune, lyrical rune, chain rune and incantations. The Skogfinns brought healing and protection incantations to Finnskogen (Norway) in the 1600′s. Langeland arranges the incantations into actual songs while embellishing them with vocals, kantele (a type of zither performed in northwest Russia, Baltic States and Finland), acoustic bass (Bjorn Kjellemyr), drums (Pal Thowsen) and trumpet (Arve Henriksen). This skeletal combination of instruments gets a workout. The drums often sound like tom toms or timpani and the bass possesses a drone similar to a didgeridoo while the katele’s notes glide over the bass line. Langeland’s lush soprano vocals resemble a jazzy Joanie Mitchell as well as, Nordic vocalists Jenny Wilhelm and Marie Boine. As you can imagine, the end result is absolutely stunning.

The music featured here carries a mystical quality that resemble the music of Hedningarna and Gjallarhorn with drone and instinctive drum rhythms. Langeland passionate singing borders on spirit possession and creates an other-worldly atmosphere that appears ancient and contemporary at the same time. Runoja acts as the perfect anecdote for over-produced music that is being passed off as folk-root and these roots go deep into the ancestral soil. Just close your eyes and listen to the ancestors speak.

World Music Central – Runoja Review

World Music Central / June 01. 2003 / Review by Paul Donnelly

Sinikka Langeland – Runoja

There has been a great deal of interest in new music coming out of Norway, mostly in the field of jazz/ambient, so it is good to hear something which has its origins in older words and music. In this case it is rune songs, which are partly based on shamanic incantations. Since these don’t have melodies as such, Langeland has borrowed themes and tunes from Finland and Karelia.Runic incantation is often used for healing and protection and requires a powerfully emotive delivery. She certainly follows this tradition. Her voice is clear, intense and covers a wide range of expression. Of course, I don’t actually know what she is singing about but the power and purity are moving and transcendent. She fixes the listener’s attention as she shifts from near whispers to sustained vocal somersaults. Although this is an older music there are contemporary presences here in the form of Arve Henriksen and his weird otherworldly trumpet, bassist Bjorn Kjellemyr and drummer Pal Thowsen. They are all skilled improvisers, an important concept in rune song, and they contribute varied settings, both sparse and rich, alongside her commanding voice. Henriksen’s vocal style of playing is a perfect foil to Langeland, especially on Ukko and Tirun Lirun. But look out for the rhythmic bass which drives Pakeneva.

Further instrumental colour is added by Langeland’s kantele, that ancient stringed instrument which produces cascades of ringing crystal notes that, alongside bowed bass and trumpet, enhance the haunting atmospheres of tracks like Vinterrune.

At times she displays a hard edged tone to her singing, a bit like Julie Tippetts. At others there’s a trace of Mari Boine Persen. But that apart I can’t readily think of any real comparisons. It is a refreshing sound and one that I would like to hear more of.

Folkforum – Runoja Review

www.folkforum.nl – Runoja  Rewiew / 06. October 2004

Runoja – A real masterpiece

Sinikka Langeland is a singer and player of the 39-snared concert-kantele from south-east Norway.She did attrack my attention with beautiful CD’s like “Har du lyttet til elvene om natta? (1995) and “Lille Rosa” (2000). Her latest CD “Runoja” is a very special one. The word “Rune”is a Germanic word for secrets, or magic. So, singing rune songs means singing magical songs. These songs are the cultural heritage of the Skogfinns, Finnish settlers who came to the Finnskogen area roundabout 1600. Incantations (loitsu) were the most prevalent type of rune “songs” used by the Skogfinns. Not really “songs” because they don’t have melodies in the usual sense. They were chanted or read with intense emotion and power and used for protection or healing. The person who knew how to use these incantations was called “tietäjä”. Another name for “tietäjä” is “runoja”.

Sinikka Langeland uses melodies from Finland en Karelia as a basis for new musical settings for these old rune texts from Finnskogen. Because improvisation is a key concept in performing rune songs as well as in the ancient kantele history, Sinikka Langeland wanted to work with musicians with ex- perience in improvisation. Bjørn Kjellemyr (bass), Pàl Thowsen (drums) and Arve Hendriksen are important musicians in the Norwegian jazz-scene (check the ECM-catalogue). So, improvisation, not for the sake of it, but because it’s a natural part of this music. No endless “freaking out” but “controlled” improvisation with a clear vision that makes sense. Hypnotizing, fascinating vocals (sung, but also spoken in the form of a formula e.g. in “Tirun Lirun”) with lots of respect for the tradition but far from old-fashioned. Listen to “Paleneva” which sounds like a modern “rune-rapsong”. Lots of emotion in the singing of Sinikka Langeland: loving, lamenting but also shrill, defiant and fierce. Always with great passion and power (e.g. in “Vinterrune”). A perfect illustration of this brilliant fusion between traditional and modern music is “Steinrune”. A traditional opening with voice and kantele joined by drums and bass which give this song a lovely, natural swing. And listen to the trumpet of Arve Hendriksen. Very smooth and light.. It feels like a gentle breeze, enjoyable and refreshing. Very intelligent drumming by Pàl Thowsen. Never a dull moment, dynamic (“Ulverune”) and with”swing”. Combined with the rich, dark sound of the bass of Bjørn Kjellemyr this duo forms a world-class rythm-section. Beautiful contrast in “Amplainen” between the high kantele-tones and the dark bass. The same bass that gives “Voi Veikkonen” it’s enormous boost.

A very impressive and important CD. I call it a real masterpiece. Rating: 9+

Paul van de Wiel
www.folkforum.nl

Britt Rogstad – Påsketona Review

Britt Rogstad / 07.04.04

Barokt reisedfølge gjennom påsken

Organist Kåre Nordstoga og kvedar Sinikka Langeland forener norske folketoner og Bachs orgelbearbeidelser av de samme folketonene på CD-en Påsketona.

Påsketona Folketoner/J. S. Bach Sinikka Langeland og Kåre Nordstoga (orgel) Innspilt i Nidarosdomen på barokkorgelet fra 1741 Nordic Sound

Kvedar Sinikka Langeland og organist Kåre Nordstoga har sammen gjort en musikalsk reise gjennom påsken. CD-en Påsketona viser at norske folketoner og urbane Bach klinger ut av samme malm.

Plata er spilt inn på Nidarosdomens praktfulle barokkorgel. Musikerne gir lanseringskonsert i Oslo domkirke 1. påskedag. – Folketonene er hentet inn fra forskjellige steder i landet. Nidaros er midt i Norge og kan representere alle. I middelalderen kom pilegrimer til denne byen med impulser fra den store verden og møtte norske tradisjoner og vår folkemusikk her, sier Sinikka Langeland.

Samme kilde. Kvedaren synger de eldgamle påske- salmene som har vandret på kryss og tvers i Europa gjennom hundreårene. Mens organisten spiller Johann Sebastian Bachs orgelbearbeidelser av de samme folketonene. – Når vi lar den gamle norske salmesangtradisjonen og Bachs orgelkoraler få fritt spillerom, ikke sammen, men hver for seg, side om side, speiler de hverandre og utfyller hverandre. Ut- valget på vår plate viser godt at urbane og kontinentale Bach og de religiøse folketonene fra norske daler har utspring fra samme kilde, fastslår Kåre Nordstoga.

Gregoriansk preg. CD-en er bygd opp dramaturgisk som en film. Christ laae i Dødens Baande utgjør både anslaget og «the point of no return», og peker mange scener framover i Jesu dramatiske lidelseshistorie. Så presenteres påskepasjonens akter i kjent rekkefølge: Offer, korsfestelse og død. Finalen innledes med Christ stod op af Døde, en av de eldste salmene som fortsatt er i bruk. Livet har seiret og gleden bryter løs i ord som i klanger til slutt. – Både tekster og melodier på denne plata sveiper innom noe som føles kjent. Likevel er det ikke disse påskesalmene vi bys i kirken i dag? – Den gamle salmesangtradisjonen er sprunget ut av folkemusikk og kalles Kingo-tona. Melodisk bygger de på den lutherske koral, men måten å synge dem på har bevart mange trekk fra middelalderens gregorianske sang, forklarer Langeland.

Kåre Nordstoga legger til: – Folketonene forsvant fra gudstjenestene i Norge da det ble vanlig med orgel i kirkene utover på 1800-tallet. De slapp ikke inn igjen før i 1920 og da i normalisert form uten utsmykning og ornamentikk som var så typisk for kvedartradisjonen, men vanskelig å forene med orgelet. Mange har ment at organistene kom og ødela mangfoldet i kirkesangen. Ornamentikk med sløyfer og kruseduller preget ikke bare sangen, men både musikk, arkitektur og billedkunst under barokken. Det er barokkmesteren framfor noen, Johann Sebastian Bach selv, et fremragende eksempel på med sine fantasifullt utsmykkede koraler. Innendørs i Oslo domkirke snor frodige og bladgullskinnende akantusranker seg opp og ned søyler og gesimser. På orgel og prekestol gror de tett i tett.

Reise. – Alle ledige rom og flater skulle fylles og utsmykkes under barokken, nikker Nordstoga. Han er organist i Oslo domkirke, og sammen med Langeland inviterer han til en musikalsk reise gjennom påskens budskap om lidelsen og oppstandelsen i kirkerommet 1. påskedag.

 

Idar Karevold – Påsketona Review

Idar Karevold / 07.04.2004

Påsketoner på vandring

PÅSKETONA Sinikka Langeland, kveding, Kåre Nordstoga, orgel Nordic Sound

En innspilling med påsketoner og tekster der historie og tradisjon går hånd i hånd.

Kirkens melodier har beveget seg fra sted til sted. Ikke alltid i takt med budskapets utbredelse, men alltid i pakt med det. Mange av melodiene som benyttes i gudstjenestefeiringer i Europa har beveget seg fra kirkerommet og ut blant folk og der blitt ikledd ny drakt. Musikalsk fantasi og improvisasjonskunst har forandret og fornyet dem, og i noen tilfeller har endringene vært så omfattende at melodienes opprinnelse er blitt borte for øret.

En innspilling med folkesangeren Sinikka Langeland og organisten Kåre Nordstoga viser fellesskapet i den melodiske arven som hører påsken til. Langeland synger dem i varianter som finnes i norsk og nordisk tradisjonsmusikk. Nordstoga spiller J. S. Bachs bearbeidelser, og de aller fleste er hentet fra samlingen Orgelbüchlein.

Innspillingen er gjort på Wagner-orglet i Nidarosdomen, og kombinasjonen av det barokke klangbildet med folkeversjonene av de gamle salmemelodiene og tekstene åpner for et blikk på melodiske vandringer som strekker seg over flere hundre år.

Stoffvalget er kresent. Det er ikke enkelt å finne versjoner som passer sammen. Bachs Orgelbüchlein består av korte og relativt enkle utsettelser. Salmetoner på folkemunne er gjerne tillagt ornamenter og forsiringer som kan minne om barokkens improvisasjonspraksis. Dette forener de vokale og instrumentale versjonene. Innspillingen gir flere musikalske åpenbaringer, en av dem ligger i de tre versene i J. S. Bachs Christ ist erstanden (BWV 627) som blir koblet sammen med gammelt og nytt i tre vers av Christ stod op af Døde av henholdsvis Magnhild Almhjell fra Tingvold, Andris Vang fra Valdres og Sinikka Langeland. Den gir inntrykk av hva det handler om når melodier beveger seg fra land til land og fra miljø til miljø.

Det er grunn til å glede seg over innspillingen.

 

Page 3 of 41234