Video: Per Maning Musikk: Sinikka Langeland Centre Pompidou i Paris

Utstillingen «Edvard Munch, det moderne øyet, 1900–1944» på Centre Pompidou i Paris fra september 2011 til januar 2012. Arrangementet «Munch and after – oktober» 2011 viste verker av A. K. Dolven, Per Maning og Thomas Kvam. Fellesnevner for to av disse kunstnerne, A. K. Dolven og Per Maning, er at de begge er inspirert av Munchs kunst. Sinikka Langeland sto for musikken i denne videoen.

Folkbaltica 2012

“Jazzthetik” Jazz-magazine, Germany 13.5. 2012 – Guido Diesing

The fusion of old and new by Norwegian duo Sinikka Langeland (kantele, vocals) and Bjørn Kjellemyr (bass) was convincing. Shamanistic rune chants met grooving bass motifs, and Langeland demonstrated how modern a kantele could sound. She also proved how effective these archaic incantations still are today by singing a song that protects against wolves: not a single visitor was injured by a wolf during the whole of the festival.

Folkbaltica 2012

Flensburger Tageblatt 15.5. 2012 – Joachim Pohl

Sunday, at last day of the festival , in „Visecafe“  the audience could experience folkBaltica at its best again:The Norwegian duo Sinikka Langeland (kantele, vocals) and Bjørn Kjellemyr (bass). offered  with their new interpretations of old Runesongs fascinating soundexperiences between magic monotonie and forcing rhythms. On top the wonderful voice of the singer, who made the folk-baltica soul sound and vibrate at the end of the festival.

Urfremføring – «Sammas – Himmelsøyle» av Sinikka Langeland 17.03.2012

Sinikka Langeland Ensemble og Trio Mediæval. Arve Henriksen, Anders Jormin, Trygve Seim og Markku Ounaskari

Lørdag 17. mars 20.30 – Gamle Aker kirke

“Det er inspirerende å finne spor og fragmenter av forestillinger om verdenstreet – “axsis mundi” på Finnskogen. Jeg har omformet disse og noen parallellhistorier til sanger som omkranses av instrumentale partier og musikernes improvisasjoner. Mircea Eliade sier slik om “axis mundi”: “Every Microcosm, every inhabited region, has a Centre; that is to say, a place that is sacred above all.”

– Sinikka Langeland

 

Den norske musikeren Sinikka Langeland har i flere tiår arbeidet med den mytologiske delen av den skogfinske kulturarven. Hun er landets fremste tolker av og talskvinne for den vokale folkemusikken fra Finnskogen. Dette arbeidet har blant annet resultert i flere bok- og CD utgivelser, nå sist med platen The Land That Is Not, omtalt som sjeldent vakker musikk av internasjonalt format, med oppmerksomhet fra både norsk og utenlandsk presse. I Sammas – Himmelsøyle fortsetter Langeland å formidle deler av Finnskogens rike musikktradisjoner.

Verket er et nytt unikt prosjekt bestilt av Finnskogutstillingen, og fremføres i samarbeid med noen av Nordens fremste jazzmusikere: Arve Henriksen på trompet, Trygve Seim på saksofon, Anders Jormin på kontrabass og Markku Ounaskari på trommer. I tillegg har Langeland fått med seg den kjente vokaltrioen Trio Mediæval, som vil eksperimentere med den runesanginspirerte delen av verket.

Sammas er det skogfinske navnet for Sampo fra det finske episke diktet Kalevala. Det uttrykker seg både som en verdenspilar og som en myte om fruktbarhet. I Sammas – Himmelsøyle bruker Langeland også bibelhistorien om Jacob og Guds stige, stigen som forente himmelen og jorden. I møte mellom kristendom og mytologi søker Langeland å se det felles menneskelige gjennom tidene, og behovet for en kollektiv himmelsøyle. Hun gir musikalsk liv til dette materialet ved å lage komposisjoner inspirert av runesangtemaer, religiøse folketoner og dyrelyder knyttet til dyrene på Finnskogen.

Jazz Echo – The Land That Is Not review

Ähnliches ließe sich nun auch über “The Land That Is Not” sagen. Nur ist die Band zwischenzeitlich enorm weitergereift und zusammengewachsen. Und das macht die Musik so zu sagen noch besser als sehr gut.

 

Same could be said now about “The Land That Is Not” say. Only the band has since matured enormously and continue growing together. And that makes the music so to speak, even better than very good.

Read the whole review in german here or read a google translation here.

Vårt Land – Review Maria’s Song

Vårt Land / 5. januar 2010 /  Anmeldt av Olav Egil Aune

Maria rett ut – og helt inn

I bildekunst og trefigurer stiger Maria ut av det dunkle 11.århundre (et av de første stedene i Urnes-kirken) som et “symbol”, som gjenstand for en slags universell kultus uten klare trekk og med store øyne. Siden blir hun dronningen og budeien, moren og ungpiken, legenden og virkeligheten. Atskillige tekster om Maria og Maria-mirakler finnes i avskrifter fra norrøn tid (bevart i Stockholm og København spesielt). Men Maria–sangene forsvant ut av radaren med reformasjonen.

Sinikka Langeland har lett, funnet litt – og lagd sine egne med klar klang av middelalder, av mysterium, av noe høyreist og katedralaktig midt i det såre enkle og tilforlatelige.

Morgenstjerne. Hvorfor sette musikk til stillheten? – kan en spørre, Maria er gjerne til stede i det minst støyende i kunsten. Sinikka Langeland gir svaret på sin skarpt vakre CD med Maria-sanger – omkranset av Johann Sebastian Bach for bratsj og for orgel.

Det er noe fjernt vakkert ved det hun gjør ( som alltid) hun har stemme som den klare morgenstjerne – hun er gjennomført trofast mot en form for tindrende”snakkesang”, som vi skal sette oss til rette for. Når Sinikka Langeland gjør det, handler Maria-sangene om en entydig oppvåkning av det mangetydige begrepet kjærlighet. Maria vil oss vel på denne CDen. Hun har tid.

Marias status. Maria har steget og sunket i verdi gjennom historien i utakt med at Gud blir for mektig. Maria står for det nære, varme, den man kan kjenne igjen. Når Gud blir for stor for begreper, for uttilnærmelig forkynt i kirken, får Maria status. Slik har det vært. Og slik er det så vidt nå, når Maria-bilder fra middelalderen våker under overflaten både i litteraturen og religionen, både i kunst og ganske alminnelig hverdagsliv. Mange har villet “kue” Maria. Men Maria lar seg ikke kue – viser historien, hennes bilde er det bare mulig å elske.

Rett ut og helt inn. Der er Sinikka Langeland. Ikke nostalgisk, konturløst og søtt. Vi møter den høyreiste Maria i denne sangen, den verdige, hun som “fødte himmelen” og som i dette tilfellet bare Nidarosdomen er stor nok til å romme klangen av. Det synges om henne. Og når Sinikka Langeland legger stemmen oppå Bachs d-moll konsert for orgel (majestetisk spilt av Kåre Nordstoga) går det opp i ekstase.

Verdig ekstase, om noe slikt finnes. Det finnes her. Hun synger rett ut- og helt inn.

Dette er det bare å takke for.

Page 3 of 512345