Vårt Land / 5. januar 2010 /  Anmeldt av Olav Egil Aune

Maria rett ut – og helt inn

I bildekunst og trefigurer stiger Maria ut av det dunkle 11.århundre (et av de første stedene i Urnes-kirken) som et “symbol”, som gjenstand for en slags universell kultus uten klare trekk og med store øyne. Siden blir hun dronningen og budeien, moren og ungpiken, legenden og virkeligheten. Atskillige tekster om Maria og Maria-mirakler finnes i avskrifter fra norrøn tid (bevart i Stockholm og København spesielt). Men Maria–sangene forsvant ut av radaren med reformasjonen.

Sinikka Langeland har lett, funnet litt – og lagd sine egne med klar klang av middelalder, av mysterium, av noe høyreist og katedralaktig midt i det såre enkle og tilforlatelige.

Morgenstjerne. Hvorfor sette musikk til stillheten? – kan en spørre, Maria er gjerne til stede i det minst støyende i kunsten. Sinikka Langeland gir svaret på sin skarpt vakre CD med Maria-sanger – omkranset av Johann Sebastian Bach for bratsj og for orgel.

Det er noe fjernt vakkert ved det hun gjør ( som alltid) hun har stemme som den klare morgenstjerne – hun er gjennomført trofast mot en form for tindrende”snakkesang”, som vi skal sette oss til rette for. Når Sinikka Langeland gjør det, handler Maria-sangene om en entydig oppvåkning av det mangetydige begrepet kjærlighet. Maria vil oss vel på denne CDen. Hun har tid.

Marias status. Maria har steget og sunket i verdi gjennom historien i utakt med at Gud blir for mektig. Maria står for det nære, varme, den man kan kjenne igjen. Når Gud blir for stor for begreper, for uttilnærmelig forkynt i kirken, får Maria status. Slik har det vært. Og slik er det så vidt nå, når Maria-bilder fra middelalderen våker under overflaten både i litteraturen og religionen, både i kunst og ganske alminnelig hverdagsliv. Mange har villet “kue” Maria. Men Maria lar seg ikke kue – viser historien, hennes bilde er det bare mulig å elske.

Rett ut og helt inn. Der er Sinikka Langeland. Ikke nostalgisk, konturløst og søtt. Vi møter den høyreiste Maria i denne sangen, den verdige, hun som “fødte himmelen” og som i dette tilfellet bare Nidarosdomen er stor nok til å romme klangen av. Det synges om henne. Og når Sinikka Langeland legger stemmen oppå Bachs d-moll konsert for orgel (majestetisk spilt av Kåre Nordstoga) går det opp i ekstase.

Verdig ekstase, om noe slikt finnes. Det finnes her. Hun synger rett ut- og helt inn.

Dette er det bare å takke for.